De voksnes fest!
Hva var det som foregikk
på de voksnes fest?
For timer siden var du sendt
inn i søvnen,
forsvarlig innpakket
i dyne, godnattkyss og aftenbønn,
og de trodde du sov.
(barn sover så lett!)
Men du lå med øyne
som morild i mørket;
du lå med ører,
som konkylier;
du lå med en våkenhet, stillere en søvn
og lyttet...
Fra stuen nedenunder
steg det latter opp
som bobler fra et havdyp,
steg og brast
mot ditt vannspeil av lysvåken taushet
Fra dypet der nede
klinket og sang det,
surret det gåtefullt
likesom fra kvernen
som maler på havsens bunn!
Hva var de voksnes fest?
Hva var det for et fjernt og forbudt konkyliedyp av et eventyr
som alltid begynte å tone
efter leggetid for barn?
Det måtter være de stores
havmørke, hemmelighet,
selve den
som gjorde dem til voksne:
Veldige vesner
med allvitende øyne
og havfruesmil...
Der lå du
i barnets forsmedelige fangedrakt,
buksebjørnen.
(Du skal sove nu! Sove!)
Det drømte i morilden:
"Når blir jeg stor?
Når får jeg vite det?"
Og det svarte en dønning av sort, vill sort:
"Å det er lenge til!
Lenge til! lenge Til!"
Din fangetid er endt.
Du er selv kommet ned i stuen,
og ingen dikterer deg lenger din leggetid.
Nu klinger din egen stemme i selskapet
("skål, mine venner!")
opp mot et lyttende barneværelse.
Nu vet du hva som skjer
på de voksnes fest.
Nu vet du at havets hemmelige verden
ikke er vunnet, men tapt.
Det var ikke de der nede som levet
i det du hørte fra dypet dengang.
i deg var festen, konkylien og havfruen,
og i deg var kvernen
som maler på havsens bunn!
Hva var det som foregikk
på de voksnes fest?
For timer siden var du sendt
inn i søvnen,
forsvarlig innpakket
i dyne, godnattkyss og aftenbønn,
og de trodde du sov.
(barn sover så lett!)
Men du lå med øyne
som morild i mørket;
du lå med ører,
som konkylier;
du lå med en våkenhet, stillere en søvn
og lyttet...
Fra stuen nedenunder
steg det latter opp
som bobler fra et havdyp,
steg og brast
mot ditt vannspeil av lysvåken taushet
Fra dypet der nede
klinket og sang det,
surret det gåtefullt
likesom fra kvernen
som maler på havsens bunn!
Hva var de voksnes fest?
Hva var det for et fjernt og forbudt konkyliedyp av et eventyr
som alltid begynte å tone
efter leggetid for barn?
Det måtter være de stores
havmørke, hemmelighet,
selve den
som gjorde dem til voksne:
Veldige vesner
med allvitende øyne
og havfruesmil...
Der lå du
i barnets forsmedelige fangedrakt,
buksebjørnen.
(Du skal sove nu! Sove!)
Det drømte i morilden:
"Når blir jeg stor?
Når får jeg vite det?"
Og det svarte en dønning av sort, vill sort:
"Å det er lenge til!
Lenge til! lenge Til!"
Din fangetid er endt.
Du er selv kommet ned i stuen,
og ingen dikterer deg lenger din leggetid.
Nu klinger din egen stemme i selskapet
("skål, mine venner!")
opp mot et lyttende barneværelse.
Nu vet du hva som skjer
på de voksnes fest.
Nu vet du at havets hemmelige verden
ikke er vunnet, men tapt.
Det var ikke de der nede som levet
i det du hørte fra dypet dengang.
i deg var festen, konkylien og havfruen,
og i deg var kvernen
som maler på havsens bunn!
Andre Bjerke var en dikter som levde fra 1918-1985. Men han skrev ikke bare dikt, han skrev også kriminallitteratur, sakprosa, noveller, essay, hørespill og barnebøker. Så Bjerke skrev veldig mye forskjellig. Bjerke debuterte i 1940 med diktsamlingen «syngende jord». Dette diktet «de voksnes fest», er hentet fra diktsamlingen «den hemmelige sommer» og kom ut i 1951. Det er spesielt et tema som gjenspeiler seg i diktingen til Bjerke, og det er hans evige lengsel etter barndommen.
Diktet er ganske tradisjonelt, men ikke fullstendig, på grunn av at det bryter litt med den tradisjonelle måten å dikte på. Diktet mangler de faste strofer som et tradisjonelt dikt vanligvis har.
Temaet i diktet er ganske sentrallyrisk, det handler om det å vokse opp, grensesprengning og grensesetting. Bjerke bruker havet som metafor for diktet sitt. «fra stuen nedenunder steg det latter opp som bobler fra et havdyp, steg og brast mot ditt vannspeil av lysvåken taushet». Her bruker han havdypets mysterium som en metafor. At lydene fra stuen, er som bobler fra havdypet. Og havdypet har jo alltid fasinert oss mennesker.
Temaet i diktet er ganske sentrallyrisk, det handler om det å vokse opp, grensesprengning og grensesetting. Bjerke bruker havet som metafor for diktet sitt. «fra stuen nedenunder steg det latter opp som bobler fra et havdyp, steg og brast mot ditt vannspeil av lysvåken taushet». Her bruker han havdypets mysterium som en metafor. At lydene fra stuen, er som bobler fra havdypet. Og havdypet har jo alltid fasinert oss mennesker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar